tenerd

For et par uker siden så var jeg en tur i Oslo for å besøke noen venner, og da var jeg også innom noen tebutikker, primært for å kjøpe noen forskjellige pakker med first flush fra Darjeeling, men det ble også til at jeg kjøpte noen andre typer te, deriblandt en oolong fra Taiwan som heter Dong Ding. (Den er så kjent at den har egen side på wikipedia. (og ja, den heter faktisk det...))
Jeg har ikke drukket så mye oolong før, så jeg har vært ganske nysgjerrig på det en stund.

Den jeg kjøpte er importert av Solberg og Hansen (deres infoside om den er her), og jeg kjøpte den på Bare Barista i Tønsberg.

Oolong er en type te som er en slags mellomting mellom grønn og sort te.
Grønn te er uoksidert, svart te er helt oksidert, men med oolong så har man latt den begynt å oksidere, men avbrutt den før den er helt oksidert. Ding dong er en medium oksidert te, og ligger altså ca midt imellom grønn og sort te.
Den er også en veldig vanlig te å bruke til den kinesiske teseremonien, gongfu cha.

Den kan helt fint trekkes på "vanlig" måte (altså en teskje te per kopp vann, og tre til fem minutter), men jeg er så fascinert av den kinesiske teseremonien, at jeg prøver å gjøre det på en måte som er så tilnærmet det jeg får til uten å ha alt utstyret.

Kort fortalt er prinsippet bak gonfu cha-seremonien at man bruker en liten tekanne på ca 2dl, ca en stor spiseskje te, også trekker man teen under ett minutt, flere ganger etter hverandre.

Jeg har ingen så liten tekanne, og mangler et par andre småting også, så det blir litt improvisert, men jeg ønsker meg et gongfu sett.

Men anyways.
Til sakens kjerne.
En stor ss te, to dl 80' vann, trekketid 50sekunder første trekking, så legger man til 10 sekunder for hver etterfølgende trekking.
Fargen er lys gul, og smaken er kraftig med mye sødme og smak av blomster og kokt frukt.
Hver trekking har litt annerledes karakter, men det er ganske vanskelig å beskrive.
Den minner ganske mye om en del kinesiske grønne teer jeg har drukket, men er ikke fult så besk, samt at den smaker mer "blomster" og mindre "strå".








Legg merke til hvor mye bladene utvider seg etter at man har trekt på dem et par ganger.
Det er samme mengde te i skåla før og etter trekking.

De som har lyst til å lese litt mer om Gongfu Cha kan gjøre det her, på hjemmesidene til Palais des thes.



Jeg har ikke blogga på langt nær så mye som jeg håpa å gjøre når jeg starta denne bloggen, og jeg skal prøve å bli litt flinkere til det, mest for min egen del.

I går var jeg innom te- og kaffehuset i Trondheim og kjøpte noe jeg har ønsket meg ganske lenge, nemlig en boks matcha og en chasen.

Matcha er den type grønn te som brukes i den japanske teseremonien, og består av teblader hvor stilkene har blitt fjernet, som så har blitt malt til et fint pudder i en steinkvern.
En chasen er en spesiell visp laget av bambus som man bruker for å vispe tepulveret ut i varmt vann.

I motsetning til vanlig te, hvor man trekker bladene i varmt vann, også tar dem ut, så konsumerer man også selve tebladene når man drikker matcha.
Det vil si at man får i seg alle aminosyrene, antioksidantene og koffeinet som er i tebladene, ikke bare det som blir oppløst i varmt vann.
Så der hvor grønn te er sunn og oppkvikkende, er matcha sunnere og mer oppkvikkende.

Jeg hadde aldri smakt matcha før i går, og var veldig nysgjerrig på om det faktisk er så bra som "de" sier.
Og det er det. Jeg ble veldig overasket over hvor stimulerende og oppkvikkende det var.
Jeg følte meg mer konsentrert og oppkvikka, uten å være skjelven, rastløs og litt "edgy" som jeg blir av å drikke for mye kaffe.
Man kan lese mer om helsefordelene ved matcha her, og litt mer om den oppkvikkende og stimulerende effekten her.

50 grams boks med matcha og chasen.
Matchaen kosta 257 kroner, og chasen' 224.
Begge fra te og kaffehuset i Trondheim.

 Og sånn gjør man det:
Vanntemperaturen er ca 80 grader, og det er en god idé å forvarme koppen, og tørke utav den igjen før man har i tepulveret.

Smaken minnet meg først litt om japansk sencha, for den har litt samme sjøgresstonene, men den er MYE mer kompleks. Den er litt besk, men beskheten er veldig godt balansert med sødme. Og ettersmaken sitter veldig mye lenger enn ved vanlig te.

Dette er absolutt noe jeg kan venne meg til.

Palais des Thes har sendt noen av sine ansatte på en reise til Darjeeling i India.
De har satt opp en tumblr blogg som du kan se her.
Helt fantastisk mye fine bilder, og jeg er EKSTREMT misunnelig på de som er på den turen.

For et par dager siden var jeg innom Clas Ohlson, og der kom jeg over et termokrus som gav meg en idé.

Det er akkurat passe stort til å trekke en kopp te i, og det holder VELDIG godt på varmen.

Jeg ble faktisk ganske imponert, for etter fire minutter trekking, så er vannet fremdeles 95 grader.

"And it gets better": Det er, i motsetning til en del tekanner, ekstremt lettvindt å skylle utav og rengjøre.




Jeg driver også og skriver et innlegg om hva te er, og hva te ikke er, men har ikke fått det ferdig enda.
Humøret er ikke all verden for tiden, så det blir ikke så mye skriving her som jeg hadde tenkt i utgangspunktet.
Jeg har også tenkt å anbefale noen gode téer som jeg setter spesielt pris på.

Du trodde kanskje te var lite mandig?

Så feil kan man altså ta.

Takk til Sanja, som delte denne linken med meg på facebook.

Mange jeg har prata med sier de ikke liker grønn te, fordi den er for besk og bitter.
Dette skyldes stort sett alltid at man ikke tilbereder den riktig.

Grønn te skal nemlig ikke trekke på like varmt vann som sort te. Hvis man gjør det skilles det mer tanniner ut i vannet, og man får en te som smaker direkte jævlig.

For å bringe frem sødmen i grønn te, bør man bruke vann som holder rundt 80 grader, og ikke trekke den mer enn to minutter.

Den beste måten å få til dette på er å ha en vannkoker med temperaturinnstilling.
Clas Ohlson har en veldig fin en som du kan se her.
Men den koster 700 kroner, og hvis man ikke drikker så mye grønn te, eller ikke er SÅ nøye på det, så kan det være litt mye.

Et billigere alternativ er å kjøpe et digitalt termometer, for eksempel dette, også fra Clas Holson.

Eller så kan man jo rett og slett bare prøve seg frem, og bedømme temperaturen på vannet subjektivt.
Hvis man bruker en vannkoker hvor man kan se vannet mens det varmes opp, så er det mulig å bedømme temperaturen på vannet ut fra størelsen på de små boblene i bunnen, hvor mye damp som utvikles og lyden vannet lager.
Når de små boblene som dannes i bunnen av kjelen begynner å løsne og stige mot overflaten, så er vannet ca rundt 80-50 grader.

Siden grønn te ikke er avhengig av å holde så høy temperatur som sort te, så pleier jeg ofte å lage den rett i koppen med et teegg.

Grønn te av god kvalitet kan gjerne trekkes flere ganger, ofte opp til 5-6 ganger før den blir kjip.
Hver ny trekking har litt forskjellig karakter og smak, og jeg synes det er veldig interessant i seg selv.

Et kjapt søk på amazon viser at det finnes veldig mange bøker skrevet som tar for seg forskjellige aspekter av denne fantastiske planten om er Camellia Sinensis.

I dag bestilte jeg denne

"The Tea Enthusiast's Handbook: A Guide to the World's Best Teas"

Gleder meg til jeg får den i posten, og skal skrive litt mer om den når jeg har fått lest den.

For meg er det å tilberede te mer enn noe jeg gjør kun for å ende opp med te i koppen.
Det er på mange måter et mål i seg selv å gjøre det riktig. Et slags personlig rituale som senker stressnivået og gir en slags følelse av tilstedeværelse i verden.

Å tilberede te på denne måten kan virke som en litt omstendelig prosess, men jeg synes det er veldig verdt det, ikke bare fordi det er et slags meditativt rituale, men også fordi det gir et bedre resultat enn hvis man tar for mange snarveier.

Sort te skal trekkes på rundt 95-98 grader varmt vann. Hvis man koker opp vann og lar det koke før man heller det over teen så forsvinner mye oksygen ut av vannet, og oksygen er viktig for å trekke smaksstoffer ut av tebladene.
Derfor er det lurt å bruke kaldt og friskt vann når man skal lage te.

Det er viktig at vannet ikke er for kaldt, for hvis man bruker for kaldt vann, så vil ikke tebladene utskille like mye smak, og du vil få et brygg som har en "flatere" smak.
Hvis man heller kokende vann i en kald tekanne, så vil vannet miste mye av temperaturen, så derfor forvarmer man kanna først.
Dette er forsåvidt en ganske enkel prosess. Man koker opp vann i vannkokeren, også heller man det i tekanna.
(En snarvei her er å bruke varmt vann fra springen for å forvarme tekanna)

Så fyller man vannkokeren med friskt kaldt vann, ikke mer enn antall kopper te som skal serveres.
Hvis man skal lage bare en kopp til seg selv, så fyller man altså vannkokeren med så mye vann som tekoppen rommer.
Når det er like før vannet koker, så tømmer man tekanna for vann, har teblader løst i bunnen av  kanna(ca 12-14 gram te per liter, en teskje er ca 2 gram, you do the math) ...



 ...heller over det kokende vannet ...

 ... setter på lokket på tekanna og lar teen trekke i tre til fem minutter, litt avhengig av hva slags type te man trekker og personlig preferanse. Hvis du trekker teen særlig mye lenger enn fem minutter så blir den bitter og besk, og det er jo som kjent ikke noe særlig bra.

Når teen er ferdigtrekt er det bare å helle den i kopper gjennom en tesil.



Og så gjenstår det viktigste. Å drikke teen med andakt og nytelse.


Bon Appétit! (Eller sier man kanskje bare det om mat, og ikke om drikke?)

Etter at man er ferdig med å nyte sin te, så kaster man tebladene i søpla, skyller tekanna godt med varmt vann og tørker av den med en ren og tørr klut.

Noen tips til slutt:

Når man tømmer tekanna er det greit å tømme den helt, sånn at tebladene ikke blir liggende i varmt vann og fortsette å trekke. Da kan man nemlig fylle tekanna med varmt vann igjen og trekke flere ganger på de samme bladene. En del teer av god kvalitet, etter min erfaring spesielt kinesiske, kan man godt trekke 5-6 ganger.
Hver trekking vil ha litt forskjellig karakter og smak, og det er i seg selv ganske interessant å samenligne smaken på de forskjellige trekkingene.

Hvis man bruker melk i teen så har man den i koppen før man har i teen.
Det er fordi at proteinene i melk brytes ned når den blir varma til nært kokepunktet, og man får melk som smaker kokt, nesten litt som risengrynsgrøt. Det unngår man hvis man heller teen over melka, sånn at man gradvis varmer den opp. Da vil teen også avkjøles litt når den kommer i den kalde melka, og man slipper grøtete smak.
For de som eventuelt vil lese mer om det har the guardian en artikkel om dette som man kan lese her.

Og for de som ikke har en nedtellingsklokke, men som har tilgang til internett (noe det er rimelig å annta at folk som leser denne bloggen har), eller som har en nedtellingsklokke men som har motforestillinger mot slike innretninger, så finnes det en veldig hendig nettside som heter steep.it
Og just for the record, jeg eier en mekanisk ringeklokke, men synes det er mer praktisk å bruke nettsiden.

(Alle bilder er tatt med mitt crappy webkamera og er public domain, med unntak av det siste som du ikke får lov til å bruke andre steder, med mindre du spør om det og har en god grunn. Hvis noen arrangerer en konkuranse hvor man skal stemme på norges kjekkeste teblogger, så er jeg med på det altså...)

Så, du er glad i te sier du?
Men drikker stort sett bare pose-te?
Da går du i såfall glipp av en helt fantastisk verden av god te.

Ferdige teposer kan virke "lettvindt", men den teen som brukes i dem er stort sett av aller laveste kvalitet, og er ofte rester av produksjonen av te i løsvekt.  Te laget av teposer kan ikke trekkes like lenge, fordi de små partiklene slipper ut tannin fortere, og da ender man ofte opp med et undertrekt brygg som smaker litt som vann med litt smak, eller et overtrekt brygg som er beskt og bitter.

For å unngå dette, er det viktig å bruke en god te i løsvekt.
Men for å lage te av løsvekt trenger man litt utstyr.
Den letteste måten er jo å bruke en teklype som en av disse:

(foto: Wikimedia commons, public domain lissens)

Men det er flere ulemper med det.
Først og fremst så er de små, sånn at tebladene ikke får rom til å utvide seg ordentlig og slippe ut de smaksstoffene vi er på jakt etter. Man får rett og slett en te som ikke har en like fullt utviklet smak.
Et annet problem med å bruke slike er at vannet i tekoppene kjølner fort, og man får ikke så høy temperatur på vannet under hele trekkingen som man burde hatt. Sistnevnte er riktignok ikke et problem når man skal lage grønn eller hvit te, ettersom de skal tilberedes på lavere temperatur.

Ett litt hendig produkt som løser det første problemet er et litt større te-egg.

(Foto: Mitt crappy webcam, public domain lissens)

Men det løser ikke det andre problemet, nemlig å holde høy nok temperatur under hele trekkinga.
For å oppnå det, mine kjære lesere, så trenger man en ordentlig tekanne.
Å velge tekanne kan være litt forvirrende, for det finnes så utrolig mye å velge mellom, i forhold til størelse, materiale og forskjellige typer.
Når det gjelder størelse på tekanner, så er mindre bedre. Hvis du stort sett bare lager te til deg selv, så er det greit å velge en liten tekanne som rommer nok te til å fylle en kopp.
Da får du tømt hele tekannen, og du kan trekke på de samme tebladene flere ganger.
Hvis du skal kjøpe en tekanne for å servere gjester, så det være greit å velge en som er litt større.

Selv har jeg to tekanner.

(foto: Mitt crappy webcam, public domain lisens)

En 0.6l kanne i glasert keramikk jeg har arvet etter mormor og en 1.4l kanne i støpejern.
Den lille kannen bruker jeg når jeg lager rene sorte teer, og jeg kun skal lage en eller to kopper.
Den store bruker jeg når jeg får gjester, eller hvis jeg skal lage røkte eller krydrete teer, ettersom jeg vil unngå at de setter noen bismak på den andre kanna.

I noen tekanner følger det med en metallsil som denne:


(foto: Mitt crappy webcam, public domain lisens)

Jeg er ikke så glad i å bruke det, for man får litt samme problemet som når man bruker teklype, nemlig at tebladene ikke får utfoldet seg ordentlig.
Fordelene med å bruke en sånn metallsil er at man kan ta teen ut når den er ferdig å trekke, slik at man kan lage flere kopper te om gangen og drikke etthvert , også blir tekannen lettere å rengjøre etterpå.
Ulempen med å gjøre det på den måten er at tebladene blir liggende i en stor klump i silen når man tar den ut, og det blir litt kjipere å trekke på tebladene flere ganger.

Hva slags materiale man velger spiller ikke egentlig så stor rolle.
Det er dog et par ting man bør ha i tankene. Glass holder ikke temperaturen like godt, og bør brukes med en tevarmer.
Uglasert keramikk tar til seg smak fra teen man brygger i vesentlig grad, og bør kun brukes til en type te, noe som er en ulempe hvis man skal lage flere typer te på en kanne, men en fordel hvis man har mulighet til å kjøpe en tekanne for hver sort te man lager ettersom tekanna tilfører teen mer smak.
Smijern holder veldig godt på varme, men må tørkes etter bruk for å unngå tendenser til rust.
Glasert keramikk er vel kanskje det jeg foretrekker til en "all round" tekanne, ettersom de er lette å holde rene og holder godt på varme.

Men uansett hva slags materiale man velger, så er det viktig å ikke rengjøre tekanna med såpe, ettersom såperester fort setter en litt ekkel bismak på te.
Etter bruk skyller man godt i varmt vann og tørker av den med en tørr og ren klut.

Hvis man bruker en tekanne uten innebygget sil, så kan det også være greit å kjøpe en tesil, sånn at man unngår å få teblader med i koppen.

Og helt til slutt, noen ord om vannkokere.
Hvis man stort sett bare drikker sort te, så holder det med en helt enkel vannkoker, men hvis man ønsker å drikke grønn og hvit te, så kan det lønne seg å gå til anskaffelse av en vannkoker med innebygget termostat.

I morgen (håper jeg): Hvordan tilberede en perfekt kopp sort te.

Så vidt jeg vet finnes det ikke en teblogg på norsk. I allefall ikke som jeg har funnet.
Og ettersom te er like mye en livsstil som en drikk, så starter jeg en nå.

Her har jeg tenkt å skrive om forskjellige typer te, forskjellige måter åtilberede te, tekultur, tehistorie, tevitenskap og alt som har med te å gjøre.